Nyhetsarkiv

Fra Aud- Marie Høeg Lorentzen
Bardufoss, 4. februar 2Ol7

Først en takk til historielaget som tar dette både viktige og interessante initiativ. Det er ingen tvil om at et utmerkende trekk ved Bardufoss i tiden etter at krigen var slutt, var at en rekke bedrifter ble ledet av kvinner. Det kan nesten se ut som at likestillingen var kommet mye lenger i dette lille samfunnet enn det vi har sett senere i vårt langstrakte land. Og det er ingen tvil om at situasjonen før og under krigen bidro til å utvikle disse kvinnene til å bli selvstendige, drivende og sterke. Når det gjelder vår mor Ruth Høeg (Ruth Dalem før hun ble gift med vår far Arne i 1948) tok hun over som ekspeditør i kommisjon for Troms lnnland Rutebil (TIRB) allerede i 1936. Hun var da alenemor til en datter på denne tiden og bodde sammen med sin morfar og mormor som gikk bort henholdsvis 1936 og 1938.

Da krigen brøt ut i 1940 i Norge, var mamma 24 år, alenemor og ekspeditør for TIRB og drev et småbruk bestående av 2 kyr, høns og, om sommeren, gris. Småbruket overtok hun etter sine besteforeldre da hennes mor og de øvrige søsknene flyttet til Oslo før krigen og ble der livet ut. Som barn som vokste opp i etterkrigstidens Bardufoss fikk vi jo høre mange historier om hvordan lokalbefolkningen fikk smuglet inn mat og andre fornødenheter til fangene i fangeleiren på Bardufoss. Vår mor jobbet på to fronter kan man si - dels ved å få transportert mat og annet til Bardufoss, dels ved å få disse inn i leiren til fangene.

 

Vedlagte kopi av brev fra Carl Fredrik Lühr, som var TIRBs disponent på Finnsnes under og etter krigen, til Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre datert 20.7.1976 beskriver veldig godt hvordan han, mamma og andre fikk tak i og formidlet mat og annet til Bardufoss. Mange gode historier og detaljer der. Når det gjelder de gode historiene om hvordan de fikk kontakt med tyske soldater/fangevoktere, smurte disse og fikk mat og annet inn til fangene, er dessverre disse detaljene gått til historien med de som utførte disse. Men at fangene satte pris på det arbeidet som ble gjort av lokalbefolkningen generelt og mamma spesielt for at fangene skulle overleve og ha et «brukbart» liv bak gjerdene, er det ingen tvil om.

 

Mens sentrale myndigheter ikke har viet noen oppmerksomhet eller oppfølging av det arbeid som ble lagt ned av lokalbefolkningen på Bardufoss, gjorde fangene det. Og de glemte heller ikke vår mor. Virkelig honnør fikk hun nemlig av fangene selv! Hr. Lorang - en av fangene - hadde fått et passfoto av mamma. Hans kunstneriske evner endte med et forstørret bilde i A3 format av passfotoet - tegnet med blyant! Mamma satte stor pris på dette som hadde en sentral plass i stuen under hele vår oppvekst. Bildet finnes fortsatt i original i familien i Høeg bygget i Bardufoss sentrum. Fangene som ble i Bardufoss-området etter frigjøringen mens de ventet på transport til sine hjemsted, laftet også en miniutgave av en laftet tømmerhytte med kjøkken, stue, soverom fullt møblert som hun kunne leke med. Dette var en gave til vår eldste søster som takk for mammas engasjement for fangene under krigen. Som sagt glemte de heller ikke mamma etter at de flyttet tilbake til sine hjemtrakter. Da hun fylte 50 år i 1965, mottok hun en blomstervase med inskripsjon fra de tidligere fangene. Oe satte i tillegg inn en gratulasjonsannonse i Aftenposten. Dette sette hun selvfølgelig stor pris på. Som barn til mamma er vi selvsagt stolt over å ha hatt en mor som var så sterkt engasjert og viste så stort pågangsmot i arbeidet med å hjelpe medmennesker som var i stor nød - med fare for eget liv. Samtidig var hun ikke alene om dette viktige arbeid. Det var flere som deltok.

 

At norske myndigheter ikke har villet vise norske kvinners pågangsmot under krigen oppmerksomhet er synd. Derfor er historielagets initiativ enda viktigere.

 

 

 

Carl Fredrik Lühr (født 16. januar 1901 i Kristiania, død 6. mars 1991) var leder av flere busselskap i Nord-Norge og i Ottadalen og entomolog. Han regnes blant de mest markante personene innen entomologien i Norge. Han var internasjonalt kjent som en av de fremste ekspertene på norske sommerfugler. Lühr ble utnevnt til æresmedlem av Norsk Entomologisk Forening. Carl Fredrik Lühr studerte ved Norges tekniske høgskole i Trondheim til maskinfører i 1926. Han ble ansatt i rutebilnæringen, først i Troms, senere i Oslo og endte i Gudbrandsdalen i Ottadalen kommunale billag. I sine unge år var han opptatt av biler og ble nordisk mester i billøp. Han er omtalt som …en person med sterke meninger og et buldrende ytre, men bak dette skjulte det seg en person med omtanke for sine medmennesker, og som delte alt med sine venner.

 

Siv.ing. C.F. Lühr 20.07.1976
Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre

Deres brev av 9.ds.

Helt ærlig så forbauser det meg at denne sak nå første kommer opp idet den forlengst burde vært undersøkt. Det er vel nærmest et held at vi som den gang arbeidet med Bardufoss fangeleir nå er i live. En av våre dyktigste og mest uforferdete medarbeidere, fru Ruth Høeg, Bardufoss, døde 26. april i år, og burde forlengst hatt en takk i en eller annen form av samfundet, og det minste man kunne gi henne hennes minne var en dekorasjon post mortem. Det er riktig at jeg var ansvarshavende for all hjelp til Bardufoss over Finnsnes, og delvis over Tromsø i de årene. Og min hovedkontakt var det naturlig at Ruth Høeg ble.

Hun var jo A/S Troms lnnland Rutebils ekspeditør på Andselv(Bardufoss), altså det selskapet hvor jeg var disponent. Men det var ikke i egenskap av henholdsvis ekspeditør og disponent i bolaget (Troms lnnland Rutebil) at Ruth Høeg og jeg spilte hovedrollene i fangehjelpen med matforsyning, transport, innbringing i leiren m.v. det var for oss en hjertesak landsmenn i nød, at vi var ansatt i et kommunikasjonsselskap hjalp selvsagt, men det var ikke avgjørende. lngen hadde oppnevnt oss, og vi var ikke engasjert i matforsyningen til leiren ad legal vei. Vi tok ansvaret via illegal vei, og hvis det var noen Røde Kors-forsyning så merket vi mindre til det. Selvsagt transporterte vi opp til Bardufoss alt som var kartert, også det som Røde Kors ville sende.

Forholdene på Bardufoss var til å begynne med og i lang tid utover usedvanlig slette for å bruke et mildt ord, og de rapporter vi fikk derfra tydet på at fangene fikk alt for lite å spise, slik at det hendte at de likefrem sloss om fiskeavfald og spiste skudd på buskene. Derfor måtte vi skaffe mat på alle de måter det var oss mulig, og hurtigst mulig. Vi åpnet uten av billaget hadde kjennskapet til det ,en egen bilrute, selvsagt illegal, mellom Tromsø og Olsborg i Målselv, hvor vi benyttet ysteriet der til et slags depot, hvorfra vi senere etter behov bragte varene inn i leiren. Leder, "agent" og vareledsager var fhv., nå avdøde los Breivoll som giorde en fin jobb, bl.a. ved å skaffe "varer i Tromsø. Vi benyttet i stor utstrekning tyskere på Bardufoss, som var "smurt" og preparert av oss med tran m.v. til å bringe varene inn i leiren til fangene. De hadde jo kone og barn selv hjemme i Tyskland, og de hadde det vel ikke for fett heller så de var lette å korrumpere.

På Finnsnes hadde tyskerne laget matvarelager i tre av billagets garasjehaller. Vi syntes det var en smule "urettferdig" at tyskererne hadde mat på Finnsnes når våres gutter på Bardufoss sultet, og derfor laget vi et lite tyverigieng som rundstjal tyskerne for mavarer som vi så fraktet opp til Bardufoss, delvis kartert gratis med billagets ruter, delvis gjemt i postsekker. Tobakk stjal vi også i den grad at tyskerne på Bardufoss bommet fantene der etter en røyk. Dette kom opp i 1945 hvorfor jeg måtte stikke av til Telemarken til etter kapitulasjonen.

Etterhvert ble da forholdene på Bardufoss bedre og bedre, delvis takket vårt arbeid. Hjelp utenfra fikk vi også i meget stor utstrekning etter at det ble kjent blant gode nordmenn hvorledes man kunne få saker og ting inn i leiren. Selv fikk jeg gleden av å sende inn i leiren julegave til hver enkel fange Julen 1944, nemlig 800 julkaker av fineste hvite mel med rosiner og korinter. Noe slikt trodde vi ikke eksisterte i landet lenger. Nå kan jeg røpe at kakene kom fra Wilh. Hoff Trondhjem. Det var så mange kartonger med kaker at vi ikke fikk anledning til å fjerne mitt navn på den.

Nå var forholdene som nevnte blitt bedre og bedre, og hjelpen var ledet inn i "konventsjonelle" baner. Det hendte til stadighet at noen av fangene slapp ut av leiren, og mange visst knapt hvor de var. lhvertfall var de blakke, og Ruth Høeg tok hand om dem på Bardufoss og sendte dem til meg med billagets biler. Så måtte jeg opp på Finnsnes med "faddere" til fangene, og så bodde de hos oss til vi fikk leilighet til å få dem avgårde med båt og jernbane til Grini hvor de fikk "Freischein". Og var det tid til det satte jeg fantene i gang med å sløye og salte hver sin halvkasse med fiske til å ha med seg hjem. Fiskene betalte jeg med penger jeg fikk tak i illegalt, bl.a. giennom tanntekniker Nilsen og sosialkurator frk. Harmbo, Trondhjem.

Senere kastet Ruth og jeg oss inn i arbeidet for fangene på Kvænangsfjellet, Badereidet, transporten av Finnmarksbefolkning ut av faresonen fra Alta da Finnmark ble brent, men det er en annen skål. Jeg håper jeg ikke har glemt for meget, det er jo så lenge siden og selv er jeg nå over 75 år, men størsteparten er brent inn i oss som var med. lngen av oss har bedt om noen påskjønnelse eller takk, men det er bittert at Ruth Høeg skulle gå bort uten å ha fått en offisiell takk for hennes strålende frihetselskende og menneskekjærlige arbeide.

Det er så mange som er blitt hedret for sin innsats under krigen og som kanskje ikke har "gjort så meget" for så "mange" som hun gjorde.

C.F. Lühr

 

Så lar vi en av brakkesjefene i den norske fangeleiren på Bardufoss fortelle om julefeiringen i 1944:

 

Når det i brevet fra Lühr nevnes hjelp til fangene på Kvænangsfjellet så var det der et stort tysk prosjekt for å bygge to overbygg av treverk som skulle gjøre det mulig å holde veien åpen gjennom vinteren. Her brukte selfølgelig også tyskerne fanger som arbeidskraft.

Foto utlånt av Per-Einar Lindquister. Fotograf er tyskeren Max Thaler.

Kilde Nordlys: Fjellovergangen i Nord-Troms var en kritisk flaskehals for den tyske krigsmaskinens transport av tropper og materiell. Derfor ble det besluttet å etablere to fangeleirer i området for å sikre arbeidskraft til å bygge snøskjermer og snøtunneller. Den største, Veidal fangeleir, ble etablert på Kvænangsfjellet, den andre i Badderen der det skulle bygges tunnel over Baddereidet. 400 krigsfanger ble sendt nordover fra Grini i Oslo for å hjelpe norske sivilister med arbeidet. Fangene oppholdt på fjellet i tre måneder, fra august til november 1942. Snøtunnelen over Kvænangsfjellet, bygget av tre, var 6 km lang, mens det over Baddereidet litt lengre nord ble reist en tilsvarende tunnel på 800 meter. Snøtunnelene fikk ikke stå så lenge. Høsten 1944 ble de i likhet med annen bebyggelse brent under tyskernes tilbaketog fra Finnmark og Nord-Troms.