Bygninger i Todt-leiren i Finnsund 1946. Leiren besto av 18 bygninger
Bakgrunn
Fritz TodtOrganisasjon Todt (OT) var en tysk statlig halvmilitær organisasjon som drev bygg- og anleggsvirksomhet. OT ble grunnlagt av Fritz Todt i 1938 og bygget i hovedsak for Wehrmacht, Nazi-Tysklands væpnede styrker.
Byggeprosjektene pågikk både i Tyskland og i de tyskokkuperte områdene under 2. verdenskrig. I Norge var OT virksom fra 1941. I april 1942 opprettet OT en avdeling i Norge under navnet «Einsatzgruppe Wiking» (EW). Hovedkontoret som lå i Oslo, administrerte og førte tilsyn med EWs virksomhet rundt omkring i landet.
I Målselv etablerte EW seg med leirer i Finnsund og på Høgås (Høgtun). Leirene ble omtalt som Todtleirer. Leiren i Finnsund ble og på folkemunne kalt Vikingleiren. Bardufoss- og Høgtun videregående skole starta opp i bygningene som sto igjen etter Todtleirene. På Høgås sto det igjen til sammen 15 godt vedlikeholdte hus, noen i tømmer og brakker. Finnsundleiren besto av 18 brakker og solide verkstedbygninger. I Todtleirene var det tyske ingeniører og fagfolk som planla og fulgte opp all tysk anleggsvirksomhet i Målselv. Viktigst var utbygging av flyplassen. Riksveg 50 over Rustahøgda og sørover kom og under krigen. Flyplassen var viktig og det ble bygd utallige bunkere, stillinger og løpegraver, såkalte forsvarsverk for å beskytte denne. Alle arbeiderne som kom til Bardufoss trengte også hus. Over 200 bygninger sto igjen etter Wehrmacht på Bardufoss.
![]() |
![]() |
Opprinnelig var det fagutdannede tyske menn som enten var for unge eller for gamle til å gjennomføre militær verneplikt som gjorde tjeneste i OT. Arbeidsstokken besto av frivillige, også mange nordmenn, tvangsutskrevne løsarbeidere og krigsfanger i tillegg til OTs egne ansatte. De store byggeprosjektene som var under oppseiling i 1942, krevde stor arbeidskraft. I Norge var det få ledige hender, og helt fra starten var det klart at prosjektene var avhengig av utenlandske krigsfanger og tvangsarbeidere. På det meste, høsten 1944, disponerte OT bortimot 90 000 arbeidere i Norge.
For å gjennomføre sine prosjekter var OT avhengig av samarbeid med private tyske og norske byggefirmaer. Firmaene stod for den faktiske byggingen, mens OT organiserte arbeidet, skaffet byggematerialer, maskiner og ekstra arbeidskraft. Tyske firmaer ble som regel brukt som hovedentreprenører, men disse knyttet gjerne til seg norske underleverandører. Lite tyder på at norske firmaer kviet seg for å delta i OTs prosjekter. Som regel ble kontraktene inngått frivillig, på rent forretningsmessig grunnlag. De store vei- og jernbaneprosjektene bidro til at også NSB og Statens Vegvesen samarbeidet svært nært med Einsatzgruppe Wiking.
For norsk næringsliv var det gode penger å tjene på å bistå tyskerne. Det måtte skaffes trevirke til brakker, piggtråd til gjerder, lyskastere til vakttårn, kjøkkenutstyr, madrasser og redskaper av alle slag. Leiren i Bjørnåsen sto ferdig før OT etablerte seg på Bardufoss og ble nok satt opp av norske entreprenører.
Fangene
Fangene ble innkvartert i leire og utgjorde ryggraden i OTs arbeidsstyrke. Sovjetiske krigsfanger var i overlegent flertall, men OT utnyttet også arbeidskraften til sivile fanger – både politiske og fanger som var dømt for kriminelle forhold. Formelt hadde OT begrenset ansvar for fangene. Krigsfangene sorterte under Wermacht, som sørget for innkvartering, forpleining og vakthold.
Sivile tvangsarbeidere fra 21 nasjoner, var mobilisert til innsats for OT i Norge. Det store flertallet av disse var rekruttert ved tvang. Flesteparten fikk lønn og hadde i utgangspunktet krav på visse sosiale ytelser som ferie og permisjon. Behandlingen av de sivile tvangsarbeiderne varierte ut fra deres nasjonale og etniske tilhørighet. Sivile tvangsarbeidere fra Sovjetunionen var dårligst stilt.
Også nordmenn ble tvangsutskrevet. I løpet av krigen ble rundt 30 000 nordmenn tvangsutskrevet til OT/EW. Mange unnlot å møte til tjeneste, og nordmenn i OTs tjeneste oversteg aldri 20 000.
Den knappe maten
Tyske OT-arbeidere hadde best tilgang på mat. I utgangspunktet skulle arbeidere fra land som var Tysklands allierte ha tilsvarende rasjoner, men som regel fikk de langt mindre. Arbeidere fra okkuperte land, for eksempel Norge, måtte finne seg i enda lavere rasjoner. Generelt fikk arbeidere fra Øst-Europa mindre og dårligere mat enn arbeidere fra land i Vesten. At man faktisk fikk det man var lovet, var ingen selvfølge. Rasjonene ble tilpasset lokale forhold. Brød ble ofte supplert med kål og poteter, kjøtt ble erstattet av fisk. Lederen av Einsatzgruppe Wiking, Willi Henne, tok flere initiativer som hadde til hensikt å bedre forholdene.
Bildegalleri Todtleiren på Høgtun
- Fritz Todt
- Beskrivelse:
Leder for Organisasjon Todt. Han var tysk ingeniør og nasjonalsosialist. Omkom i en flystyrt i februar 1942.
- Kokekar ved Høgtun
- Beskrivelse:
Lokalhistoriker Vidkunn Haugli påviser rester etter tysk feltkjøkken. Dette lå ved brakka som tilhørte Todtleiren.
- Tysk brakke ved Høgtun kulturklynge
- Beskrivelse:
Ligger i skogen nord for de tidligere elevboligene. Bilde viser nordsida med originale vinduer. Ukjent bruk.
- Tysk brakke ved Høgtun kulturklynge
- Beskrivelse:
Brakka ligger i skogen nord for de tidligere elevboligene.
- Tysk bygning
- Beskrivelse:
Etter krigen ble denne bygningen brukt til styrerbolig ved Husflidsskolen på Høgtun.
Bildegalleri Todtleiren i Finnsund
- Bygninger i leiren i Finnsund 1946
- Beskrivelse:
Leiren besto av 18 bygninger som ble benyttet til yrkeskurser i mekaniske-, maler-, murer- og tømrerfag. Den lange brakka var brukt til kjøkken og matsal.
GPS merking
Vis Todt-leiren i Finnsund på kart
Vis Todt-leiren på Høgtun i kart