Leirområdet i Bjørnåsen. Her ser vi fangebrakkene (Nissenbrakker), to av vaktårnene, ett i hjørnet mot sørvest og ett i hjørnet mot sørøst. Vaktbu og kjøkken lå rett innenfor hovedporten i Rustabakken. Porten sees i dagens leirgjerde rundt Rustaleiren, mot E6.

Nazi-Tysklands flyvåpen, Die Luftwaffe, beslutta alt i 1940 å utvide den nyetablerte (1938) norske og britiske flybasen på Bardufoss. Basen ble senere hovedbase i Norge for de tyske angrepene på Murmanskkonvoiene.

 

• Beliggenhet:       Bjørnåsen ved Rustahøgda
• Etablert:             Våren 1942
• Antall fanger:      01.01.1943: 533
                           11.06.1944: 475
                           01.04.1945: 887

• Nasjonalitet:       Sovjetisk

 

Bakgrunn

Leiren ble bygd i Bjørnåsen ved Rustahøgda våren 1942. Behovet for arbeidskraft i forbindelse med utbygging av flyplassen var stort. Behovet for arbeidskraft kunne ikke dekkes bare ved hjelp av norske arbeidere og frivillige fra utlandet. Derfor bestemte den tyske okkupasjonsmakten seg for å bruke tvangsarbeidskraft – både utenlandske krigsfanger og tvangsarbeidere samt norske politiske fanger. Arbeidet ble ledet av Organisasjon Todt (OT) Arbeidet ble ledet av Organisasjon Todt (OT) , en tysk statlig halvmilitær organisasjon som drev bygg- og anleggsvirksomhet. OT etablerte seg med leirer i Finnsund og på Høgtun.

Til Bardufoss kom det et stort antall sivile norske arbeidere. Norske entreprenørfirma sto for bygging av startbaner og taksebaner. Det ble bygget to store hangarer, flere felthangarer, administrasjonsbygg, ni store kaserner, to befalsmesser, to kantiner, tre kjøkkenbygg, velferdsbygg, brannstasjon, depotbygning, verkstedbygg og vaktbygg. På Fossmoen i Bardunesset, på Rustahøgda, ved sentralskytebanen og ved Istindportalen ble det bygd bunkere i betong. På Fossmoen ble det satt opp tre- og blikkskur samt et gigantisk ammunisjons- og bombelager. Det ble bygd jernbane for transport av bomber og ammunisjonskasser til og fra flybasen. På Andselv ble det bygd flere arbeidsbrakker, såkalte «Bakhus». Disse anleggsbyene ble etter krigen kalt Hiroshima og Nagasaki. Totalt sto det igjen over 200 bygninger på Bardufoss etter 2. verdenskrig.

Om leiren

Leiren i Bjørnåsen var den nest største fangeleiren i Troms. De første krigsfangene kom 5. juli 1942. Leiren bestod på det meste av 36 bygninger. Ifølge tidsvitnet Knut Bjørnås, født i 1930, og gamle bilder, var det to 8-10 meter høye vakttårn, nordøst og sørøst, i hver ende av leiren. Tårnene var kontinuerlig bemanna og hadde maskingevær som stod på stativ og store svingbare lyskastere. Rester etter grunnmurer, piggtråd og en komfyr kunne sees sommeren 2018. I tillegg vistes tråkket etter vaktenes patruljering godt. Tråkket og piggtråden markerer yttergrensene til leiren.

Fangebrakkene var uisolert, såkalte Nissenbrakker. De tunellformede, avlange brakkene av halvbueformede spanter var kledd med bølgeblikk. Vinduene var få og små og slapp inn lite lys. Brakkene hadde ildsted, men ga lite vern mot kulde og fuktighet siden bare en liten del av golvet var dekket av treplanker. Resten bestod av jord. Bilder fra tilsvarende brakker i andre leirer viser at fanger var plassert tre og tre sammen og i 3 høyder.

Antallet fanger i leiren varierte. Tyske rapporter viser 533 i 1943, 475 i 1944 og så mange som 887 fanger 1. april 1945. De som kom i 1942 ble tatt til fange under det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941, «Operasjon Barbarossa». I løpet av 6 måneder overgav 3 355 000 sovjetiske soldater seg til tyskerne. Ca 84 000 av disse ble i løpet av krigen sendt til Norge som krigsfanger. Fangene kom med båt fra Stettin i Polen til Oslo og ble sent videre med tog til Trondheim. Der ble de stua inn i fangeskip som gikk til Sørreisa for videre transport til Bardufoss.

Etter at tyskerne i 1944-1945 trakk seg ut fra Finland, Finnmark og Nord-Troms, økte antall fanger på Bardufoss betraktelig. Tidsvitnet Rønning Tollefsen, født 1939 på gården Ulvestad ved Fagerlidal skole har skrevet ned sitt minne om de slitne fangene på mars høsten 1944.

En undersøkelse gjort 2. – 10 oktober i 1946 av en norsk-sovjetisk kommisjon forteller følgende om russerfanger på Bardufoss: 800 mann arbeidet fra november 1942 til mai 1945 med veivedlikehold, snømåking på veier og flyplass, skogsarbeid, vedhogst og arbeid på proviantlager.

Lasarett

Det var egen sanitetsavdeling knyttet til leiren. Den russiske legen på Bardufoss hadde bedre arbeidsforhold enn legen i leiren på Skjold, selv om de ikke på noen måte var tilfredsstillende. Siste halve året, 1944/-45, hadde han hatt 19 dødsfall. Skylden legger han på ernæringen og den sviktende motstandskraft. Hele året han var i Kirkenes, forekom det bare to dødsfall.

Arbeid

Flyplassen
Russerfangene ble satt til arbeidet med å forlenge flystripa mot øst. Daglig gikk de fra leiren i Bjørnåsen til Stormyra, mot Svarthaugen, for å jobbe med spade, hakke og trillebår. Arbeidsdagene var umenneskelige med hardt fysisk arbeid i myrområdet, ofte drevet fram med slag og spark av vaktene. Arbeidstiden i leirene var ti timer, fra klokka 07 – 17. Fangene var svært dårlig kledd med sekkefiller rundt beina, og ble søkkvåte etter oppholdet i grøftene. Sivilbefolkningen kunne ved selvsyn, når de gikk eller sykla forbi ved arbeidstidens slutt, se døde fanger som ble lagt til side i veikanten for å bli frakta bort.

Jens Brox Bergum (1905-2003) fra Sørfjord i Malangen har fortalt at russerne i Sørfjord arbeidet, mens de tyske soldatene mest bare ropte og kommanderte. – Det mest fæle jeg erindrer med fangene er da jeg jobbet på Bardufoss flystasjon. Da ble jeg vitne til at tre stykker falt om og frøs i hjel. De hadde jo nesten ikke klær.

Bunkere og veier

Fangene jobba også med befestningsarbeid, bunkere og piggtråd- sperringer i området rundt flybasen. Det finnes flere betongbunkere i området, mens restene etter de fleste piggtrådsperringene er fjernet.

Nåværende E6, tidligere Riksveg 50, over Rustahøgda og sørover forbi Finnsund og Sundlia ble anlagt i 1942. Her var fangene den viktigste arbeidskrafta. Tidsvitnet Ove Bergli, født 1939, forteller om det.

Skoelvdalen

Kolonner av fanger ble ofte sett på strekninga mot Skoelvdalen der vedhogst fant sted. Skogsarbeid var viktig for å skaffe brensel til tyskernes leirer og noe til fangenes leir. Bilder tatt etter krigen viser snauhogde lier rundt Bardufoss.

Bardufoss kraftstasjon

Tidsvitnet Svein Lundamo, født på Fossmoen i 1934, forteller at fangene bygde jernbane på Fossmoen og jobbet ved gamle Bardufoss kraftstasjon (1922 – 1961). Arbeidsoppgaven ved stasjonen bestod i å holde rista i tunnelåpningen fri for sørpe og is om vinteren. Til dette arbeidet benyttet de skraper montert på lange skaft. Menn fra området, med erfaring fra arbeid ved stasjonen, ble utkommandert til å dirigere fangene i arbeidet, under tysk bevoktning. Disse tyskvaktene skulle ha vært forholdsvis snille.

Hjelpa fra lokalbefolkninga

Mat og klær
Lokalbefolkninga prøvde så godt de kunne å hjelpe fangene. Brød, spekesild og poteter ble lagt ut i veikanten der fangene gikk til og fra arbeid. Svein Lundamo forteller om moren og bestemoren som smurte brødskiver og la dem i avispapir som han stakk inn i snøkantene der fangene marsjerte forbi. Tyskerne brydde seg ikke om ungene, derfor kunne Svein og andre unger legge ut mat til fangene nokså risikofritt. Mange gårder kjøpte sild fra Målsnes og en god del ble pakka og lagt ut.

Fangene gikk i tynne vinterjakker og utslitte sko. Svein Lundamo forteller om fanger med filler rundt føttene og dårlige hodeplagg. På vinteren kunne det være perioder med 30 minusgrader i dalbotn nær Andselva og Barduelva.

Fluktforsøk
Flere fanger prøvde å rømme, de fleste forsøkene var mislykka. I noen få tilfeller lyktes det imidlertid å unnslippe, og det med god hjelp fra lokalbefolkningen. Sommeren 1944 ble flere losa over til Sverige.

Motstandsmannen Ludvig Aarhaug fra Bardu hjalp en fange til å rømme fra leiren i Bjørnåsen. Under et oppdrag Aarhaug utførte for en entreprenør fra Setermoen, klarte fangen å gjemme seg på lasteplanet og kom seg ut av leiren. Deretter sørga Aarhaug for klær og utstyr og ledsaga fangen og to motstandsmenn til svenskegrensa.

Fangene etter krigen

Ole Reistad rapporterte om elendige forhold i russerfangeleiren i Bjørnåsen. Fangene var utmagra, syke og apatiske. De ble etter hvert flytta ned på selve flyplassen i gode brakker og fikk tilgang på ulltepper og bedre og mer mat. En privatperson i Tromsø leverte flere fiskeparti til fangene. Fangene uttrykte stor takknemlighet for den hjelpa som lokalbefolkninga hadde gitt dem under krigen.

Fangene kunne stort sett bevege seg fritt omkring, men etter beskyldning fra tyskerne om tyveri og naskeri rundt om i leirene, ble de ilagt portforbud. Dette for å kunne etablere orden i leiren. Antall fanger var nå mellom 700 og 800.

I rapporten fra Ole Reistad går det også frem at 21 sovjetiske krigsfanger i slutten av juni 1945 ble lagt inn på tysk sykehus etter å ha drukket tresprit på Bardufoss . Tre av dem døde.

To russere skal også ha drukna da de prøvde å komme seg over elva i stilla ovenfor demninga til Bardufossen i en robåt. Plutselig kom de inn i strømmen og ble ført ut i fossen, forteller Svein Lundamo.

Fangene reiste fra Bardufoss 26. juni 1945.

Mer å lese

1. Leiren i Bjørnåsen - Intervju med Svein Lundamo 26.08.20.pdf
2. Leiren i Bjørnåsen - Kart utlånt av Morten Kaspergsen.pdf
3. Leiren i Bjørnåsen - Nordlys 23.05.1945 Major Sundvors inspeksjonstur i sovjetiske fangeleirer.pdf
4. Leiren i Bjørnåsen - Rapport fra plasskommandanten på Bardufoss.pdf
5. Leiren i Bjørnåsen - Rønning Tollefsen. 2015. Fra Villmark til bygd. Et brutalt barndomsminne. Kolofon forlag AS s 2.pdf
6. Nye Troms 17 juli 2020 Etterlyser tiltak for å bevare leiren.pdf
7. Nye Troms 24 juli 2010 - 1700 biler og 6000 mann.pdf

 

Bildegalleri

Kilder

• Knut Bjørnås, tidsvitne født 1930
• Svein Lundamo, tidsvitne født 1934
• Michael Stokke, prosjektleder for fangehistorie ved Narviksenteret
• Fossland, Andreas. 2002. Ole Reistad. Hans liv og virke på Bardufoss 1945-1949
• Soleim, Marianne. 2009. Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945: antall, organisering og repatriering. Oslo.
• Nicolaisen, Bjørnar. 2003. «Karoline kaller Kari» Lokale krigshistorier fra NORD 1940-45. Grafisk Nord, Finnsnes
• Tollefsen, Rønning. 2015. Fra villmark til bygd. – Fortellinger Fra Målselv. Kolofon Forlag AS
• Haugland, Magne: 2008. På gjensyn! Commentum Forlag AS
• Rapport fra plasskomandanten paa Bardufoss, 21. mai. 1945. (Rapport fra Ole Reistad, utlånt av Morten Kasbergsen)
• Reistads frivillige flysoldater 1945 – 1995. 1995. Hefte trykket til avduking av bautaen av Ole Reistad
• Balsfjord og Malangen historielag. Årbok 2020. Krigsfangene i Balsfjord og Malangen

GPS-merking
Dato: 12.06.2018
Kjentmann: Knut Bjørnås

Vis på kart

Leirområdet
Vakttårn sørøstre hjørne: B: 69,0583 L: 18,4961 utenfor leiren.
Vakttårn nordøstre hjørne: B: 69, 0598 L: 18,4952
Nordvestre hjørne av leiren mot veien: b: 69, 0594 L: 18,4930
Sørvestre hjørne, i nærheten av MC-klubben: B: 69, 0584 L: 18,4922

Port: B: 69,0587 L: 18,4924

Mur, trolig ei vaktbu: B: 69, 0586 L: 18,4926
Mur ved dagens gjerde: B: 69, 0584 L: 18,4923
Mur ved dagens gjerde: B: 69, 0592 L: 18,4929
Mur ved dagens gjerde: B: 69, 0588 L: 18,4925
Mur: B: 69,0586 L: 18,4949

Kjøkkenbrakke, hjørne mot nordvest: B: 69,0585 L: 18,4928
Komfyr og mur: B: 69,0584 L: 18,4930

Oppmåling av kjøkkenbrakke
Kortside mot sør 6 meter
Langside mot vest 10 meter
Huk på 2 x 3 meter mot?
Kortside mot nord 4 meter
Langside mot øst 13 meter