I området rundt Storhaugen ble det bygd opp et stort luftvernbatteri for å forsvare flybasen på Bardufoss. Batteriet bestod av 6 kanonstillinger i Tøllevheimen. I Kjervelvlia stod det en stor dreibar lyskaster som ble brukt til å lyse opp allierte fly slik at luftvernet kunne skyte dem ned før de nådde flyplassen. Denne står nå ved Bingen.

• Beliggenhet:     Søreng, Bruvoll og Olavollhaugen
• Etablert:           Trolig høsten 1944
• Antall fanger:    ca 50-60
• Nasjonalitet:     Sovjetisk

Om leirene

I området har vi bare en tysk registrering. Den er fra Søreng med 13 fanger. Navnet Søreng har vi også i Takelvdalen, så det er dermed usikkert hvor leiren faktisk lå. Vi har flere tidsvitner som forteller om andre fangeleirer i nærheten av Bruvoll. En leir stod omtrent der ungdomshuset Bingen tidligere stod. Den antas å ha blitt etablert høsten 1944 etter at tyskerne trakk seg tilbake fra Finland, Nord-Troms og Finnmark. Her sees ei oval tuft etter det som trolig var en fangebrakke. I tufta mot nordvest vises en fordypning foran en mulig inngang. Det kan ha vært en Kuldegrop. Ved tufta lå det tidligere rester etter en ovn.

Vidkunn Haugli, f. 1939, mener tufta like gjerne kunne ha vært restene etter ei tjæremile.

Det skal også ha vært en fangeleir på Olavollhaugen i Fosslia. Brakka som husa fangene stod på pæler i myra. Her skal det også ha vært et feltkjøkken. Oppe på Tøllevheimen rett ovenfor gården til Albert Fosli, var det 6 kanonstillinger. Kanonene, som trolig kom fra flybase i Finland, ble trukket på plass av 4 hester. Det kan ha vært 50 - 60 fanger i området.

Tyskerne rekvirerte badehuset på Bruvoll og brukte det som bolig. Huset var bygd av tømmer og hadde god varme. Det ble satt opp av sanitetsforeninga eller Helselaget, trolig på slutten av 1920-tallet. Badet hadde åpent for damer den ene uka og for menn, den andre.
Like ved der badehuset en gang lå, sees ei jerngryte med lokk, som kan ha vært brukt til å varme vann eller at den var tilknytta et tysk feltkjøkken.

Tyskerne okkuperte skolehuset på Rognmoen for en periode. Bygget ble revet i 1978 og ble etter hvert satt opp på Fossmotunet.
Ifølge Olav Renmælmo skal det ha vært ca 7 tyske brakker i området rundt Fosslia, 4 langs Fossliveien, en på Molund, en på Myrvoll og en der ungdomshuset Bingen lå.

Vidkunn mener å huske en tysk brakke på Lindstad.

Tyskerne skal også ha bodd i jordgammer. Enkelte staller hadde også boligdel for tyskere og hestepassere.

Arbeid

«Fangene fra Bruvoll» var et begrep blant bygdefolket. De fulgte med tyskerne i arbeid og ble satt til å bygge militære stillinger og befestninger, hestestaller og andre bygg. De bar vann, måka grus, spadde torv, hogde tømmer og saga ved og gjorde ellers det som tyskerne beordra dem til. Olav Renmælmo forteller at fangene hogde og kjørte fram tømmer i lag med gårdeierne.
Når noe skulle bygges, kom det også mange fra OT-leiren på Høgtun.

På Myremoan sees mange hesteplattinger. Disse lå spredt utover området for å unngå bombing. Noen av dem med boligdel for tyske hestepassere.

På Myreneset lå to staller etter hverandre ved veien i nærheten av Ringmyra. Betongplattingene var firkanta og fylt med prosentstein. Stallene ble ikke ferdigbygd.

På Molund vises rester av en betongplatting på ca 20 x 50 meter når mose fjernes.

I smia på Foshaug bodde 2 tyskere fra SS , kledd i sine svarte uniformer. De var hata av de andre tyskerne eller østerrikerne som det var mange av i området.

Familien på Fosshaug bodde på ett rom. Tyskerne rekvirerte resten av huset.

Jensrommet lå under Utbyeiendommen som var utskilt fra Myre. I dag heter det Liatun. Her ligger store betongplattinger i to rekker der det en gang stod ei brakke.

På Myrvold vises betong/fundament etter mange brakker/staller som var omtrent 20 x 50. Disse brakkene ble revet og sendt til Finnmark for å brukes i gjenoppbygginga. Det kan også ha vært et sagbruk her.

På Dalberg sees en stallplatting som er 20 x 40 rett på andre siden av krysset opp til Dalberg.

På Dalberg litt ned i bakken øst for Dalberg sees en stallplatting på ca 20 x 40. Stallen ble bygd skjult for angrep fra lufta.

På Molund, Myrvold og i Styggedalen var det staller med boligdel. På Myreneset var det to store staller med glassvindu.

Ved Bjelma i Styggedalen sees også en stallplatting.

I Jensrommet bygde fangene høsten 1944 et betongsøylefundament som ikke ble ferdig.

Fanger arbeidet også på myrene i nærheten med å spa opp torv til kamuflasje av bunkere.

Behandling av fangene

Fangene hadde det nokså fritt. Men det var lite mat og tungt arbeid. Noen vakter ble kalt snillvakter fordi de så mellom fingrene på at fangene fikk mat av lokalbefolkninga. Tyskerne skal også ha pleid å besøke gårdene for å få tak i melk til syke fanger.

Vidkunn forteller om fanger som var innom på gården Lyngstad, der han vokste opp. De satt pent ved bordet og fikk servert spekesild som de åt med skinn og bein. Det må ha vært vinteren 1944 - 1945. Fangene var på rømmen. Fra huset gikk det spor opp lia. Vidkunn husker at mora og han lå i samme seng og bråvåkna da en tysker kledd i grønn frakk og med gevær kom inn på soveværelset under en husundersøkelse. Kanskje var det etter fangebesøket. Historia sier at fangene ble tatt.

Vidkunn minnes også en handletur til Lunheim, 1 km mot Rundhaug. På turen møtte de en kolonne med biler med hengere, soldater og muldyr til fots.

Helge Utby, f. 1938, forteller at kjellerinngangen på hjemgården Lunvang, hadde blitt spikra igjen med plank. Faren fortalte at tyskerne åpna inngangen under en ransakelse. Trolig var dette samtidig med hendelsen på Lyngstad.

Tidsvitnet Karen Benjaminsen, f. Rognmo i 1928, forteller om en hendelse i august 1944 som har brent seg fast. Hun satt på høylasset fra Bjønnmoen noen km fra hjemgården Bergset på Rognmo da de passerte en gruppe russerfanger som holdt på med noe arbeid på myra. Trolig spadde de opp torv. Plutselig segna en fange om for så å bli brutalt slått av en vakt. Hva som videre skjedde med fangen, fikk de aldri vite.
En annen nifs opplevelse skjedde en kveld høsten 1944. Karen, søstera Gerd og venninna Nancy Bruvoll var på vei hjem en sen kveld. Da de passerte området der fangene bodde, så de i lysskinnet ved fangebrakka, vakter bære ut et lik og frakte det bort i trillebår for så å forsvinne innover myrene. De lealause armene som hang og dingla, gjorde et uutslettelig inntrykk. Fangen kan ha dødd av sult og sykdom.

2 fanger skal ha dødd på Bruvoll. Kanskje var fangen Karen så, en av dem. De ble begravd i myra. Etter krigen ble likene gravd opp av sivile nordmenn og frakta bort med hestevogn.

Det kom hestevogn merka OT og plukka opp lik etter fangetogene høsten 1944.

Hjelpa fra lokalbefolkninga

Fangene var dårlig kledd for vinteren. De gikk i tresko og hadde fillete klær, og fikk ofte lite og næringsfattig mat i form av tynn suppe og tørt brød.

Lokalbefolkninga stilte opp med spekesild og brød som ble stukket ned i snøskavlene slik at fangene kunne få tak i maten. Noen av de tyske vaktene valgte å se en annen vei når fangene henta maten.

På Fossli-gårdene fikk fangene lov til å hente vann i fjøset.

Fanger spurte Olavs bestefar om å få slakteavfall etter slakting. Avfallet ble vaska i bekken på Fosslia og stekt på bål.

Ved gården Bergset, hadde tyskerne satt opp ei rødmalt lagerbrakke med påmalte falske hvite vinduer. Fangen som jobba med å planere ut golvet i brakka, kom av og til inn i fjøset på gården for å se etter mat. Karens far, Johan Rognmo, hadde stående en sekk med sildemel og for at fangen skulle forstå at det var menneskemat, spiste Johan en munnfull av kornet. Senere lurte fangen seg inn i fjøset, bandt for bukselårene slik at han kunne fylle dem med alt det kornet han fikk plass til og stappa buksa full. Han kom seg til lagerbrakka der han på stive ben nærmest stupte inn. Vakta så ikke ut til å bry seg eller fikk det ikke med seg. Karen og søsknene stakk også mat til fanger når det var mulig.

En gang angrep tre engelske fly Bardufoss flyplass. De fløy lavt over Bergset. Tyskerne fikk panikk og ropte: sivile mål, sivile mål og tok med seg hestene og gjemte seg. Mens dette pågikk, kom en russerfange ubemerka inn i huset. Karens mor, Gunda, var nettopp da i kjelleren for å hente melk. Da hun kom opp med melkemugga, stod fangen der. Han pekte på mugga, og Gunda ga den da til han. Melka ble slukt og i takknemlighet planta fangen et kyss på handa hennes, noe hun ble helt overvelda av. Noe sånt hadde hun aldri opplevd før.

Matmangelen var også merkbar for tyskerne. Karen forteller at gammelhesten på Bergset ble slakta. Fanger skal ha fått hodet. Karen tror også at sildemelet fangen hadde stjålet, ble delt mellom fangene og vaktene på Bruvoll.

Bildegalleri

• Betongfundament
• Beskrivelse:

  Fundamentet er en av flere store betongklosser der det en gang sto ei brakke på husmannsplassen Jensrommet, i dag kalt Liatun.

• Stallfundament
• Beskrivelse:

  Et av flere fundament til hestestaller i området.

• Tuft på Myremoan
• Beskrivelse:

  Tuft etter det som kan ha vært en fangebrakke. 

• Del av lyskaster
• Beskrivelse:

  Denne tyske lyskasteren var i bruk i neset ved Kjervelva. John Tråsdahl flyttet den til ungdomshuset Bingen. Ble brukt som bålpanne.

• Våningshuset på gården Søreng
• Beskrivelse:

  I tyske registreringer finnes det fanger på dette gårdsnavnet våren 1945. 

Kilder

• Vidkunn Haugli, tidsvitne og lokalhistoriker f. 1939
• Olav Renmælmo f. 1949
• Albert Fosli f. 1953
• Helge Utby, tidsvitne f. 1938
• Karen Benjaminsen, tidsvitne f. Rognmo i 1928

GPS-merking

Dato: 26.06.2018
Kjentmann: Vidkunn Haugli, Albert Fosli, Olav Renmælmo

Vi på kart

Leirområdet på Bruvoll
Tuft på Myremoan: B: 69,0611 L: 18,6949
Jerngryte med lokk: B: 69,0615 L: 18,6928
Bad: B: 69,0616 L: 18,6928

Leir på Olavollhaugen:
Myrområdet: B: 69,0484 L: 18,6758

Stallplattinger i betong
I nærheten av Bruvoll med boligdel for tyskere: B: 69,0613 L: 18,6944
Myreneset: B: 69,0449 L: 18,7425
Molund: B: 69,0587 L: 18,7070
Myrvold: B: 69,0549 L: 1,7255
Dalberg: B: 69,0515 L: 18,6942
Øst for Dalberg: B: 69,0527 L: 18,6960.
Ved Bjelma i Styggedalen: B: 69,0559 L: 18,695
Ved Jensrommet: B: 69,0514 L: 18,7399