Leiren ved Høgskarhus

: Skrevet av Super User; Publisert 11. januar 2022

Endevegg fangebrakke. Leiren i Høgskarhus bestod av 4 avlange brakker med plass til 33 fanger i hver, altså 132 fanger i alt. To av brakkene var rundt 14 meter lang, de to andre brakkene henholdsvis 13 og 11 meter lange. Alle brakkene var ca 5 meter brede. Foto: Frank Nygård.

På den innerste gården, Frihetsli i Dividal, var det kun sporadiske besøk av okkupanter de første krigsårene. I 1944 etablerte tyskerne seg på gården med en pionertropp. Hensikten var trolig å bygge ut forsvar mot mulig angrep fra øst via dalen. I tillegg hadde det tyske grensepolitiet etablert seg med vaktstyrke i statsskogbygningen ved Høgskarhus.

Beliggenhet: Ved Høgskarhus, der scooterløypa starter
Etablert: Oktober 1944
Antall fanger: ca 135
Nasjonalitet: Sovjetisk

Om leiren

Det er ingen offisielle registreringer av leiren. Opplysningene baserer seg på intervju med Oddvar Thune på gården Østlund og artikkel skrevet av Dagfinn Stenvold født på gården Frihetsli. Fangene ankom dalen på seinhøsten i 1944. Den første tiden ble alle forlagt på gården Østlund i provisorisk leir med teltlignende skur og feltkjøkken. Hver morgen måtte fangene traske ca 2 km opp til Høgskarhus hvor de bygde sin egen leir.

Rester av leiren ligger på venstre side av tursti ca tohundre meter fra veien. Der vises rester av en toseters utedo og en god del piggtråd. Utedoen ble sannsynligvis brukt av de tyske vaktene. Vaktenes brakker stod på vestsida av Høgskarelva. Fangebrakkene stod på østsida av elva litt lengre opp. Rester av de 4 brakkene med åpninger der inngangen hadde vært vises godt. Brakkene lå kloss inntil en høy og bred brink. Stien oppe på brinken var godt synlig. Derfra hadde vaktene full kontroll over leiren. Alltid to sammen med en schæferhund patruljerte de fram og tilbake og overvåka leiren.

Leiren var omgitt av et 4 meter høyt piggtrådgjerde. På en gammel trestamme ved leiren kan en fortsatt se rester av piggtråd. I et hjørne av leirområdet vises ei avlang og dyp grop som kan ha vært fangenes latrine.

Brakkene var 11 – 13 meter lang og 4 – 5 meter bred og med dør på ene langsida. Det var 6 brisker langs den ene langveggen, 5 langs den andre og 3 i høyden på begge sider. Ikke noe inventar utenom briskene, ingen ovn, nakne og gjennomsiktige vegger uten noen form for isolasjon. Slik rommet hver brakke 33 fanger, de fire brakkene til sammen 132. En større port i nordre enden av «luftegården» stod i kontakt med et feltkjøkken. Når porten blei åpna, kunne fangene komme til porten og få sin porsjon mat, uten å komme ut av selve leiren.

Pionertropper er utdannet i å bygge skanser og skyttergraver
Bygningen er i dag fredet
Ordforklaringer sovjetisk
Lenke til Russefangeleiren på Høgskarhus

Arbeid

Fangene var med på å bygge sin egen leir. Videre hogde de brensel både til feltgendarmene som holdt til i skogstua ved Høgskarhus, og til vaktmannskapene oppe ved fangeleiren. Ellers hadde de daglig ansvar for at bilveien fra Høgskarhus til Sletten var «brøyta». Et lag på 18-20 mann utførte oppdraget. Til disposisjon hadde de en plog og et sett med langskafta sementspader. 6 - 8 menn skifta på å dra plogen, de andre bidro med spadene der det trengtes. Strekningen Høgskarhus - Sletten er ca. 13,5 km, altså 27 km tur/retur. Nytt brøytelag hver dag. Et annet prosjekt var forsøket på å lage en slags vinterbilvei fra Høgskarhus til Frihetsli, ca. 11 km. Traseen var brukt som kjørevei med hest. Denne veien bygde de ut i bredden ved å måke til snø som de jevna ut og tråkka fast, henta så vatn i bøtter fra Divielva og lagde slik ei islignende veisåle! Det var gjerne noen biler, kanskje også noen motorsykler med sidevogn, oppom Frihetsli på denne vinterveien, men noen stor trafikk var det ikke.

Hjelpa fra lokalbefolkninga

Oddvar fortalte om snillvakter som lot lokalbefolkninga stikke mat til fangene, men også om to vakter, Günter og Phil, som ikke var til å stole på.

Dagfinn Stenvold skriver: Det var kald vinter da «gjennombruddet» på Frihetsliveien skjedde. Heime på Nordre Frihetsli hadde vi nettopp slakta et par ungdyr, og slakteavfallet, vommer, tarmer, lunger osv. lå ennå i snøen bakom vognskjulet. Far oppdaga raskt at vommene var vrengt og vaska i snøen, og at vomskinnet og annet avfall fra slaktinga var blitt menneskeføde i rå tilstand. Det var kanskje 8-10 fanger i dette veilaget som avslutta arbeidet oppe ved gården på Frihetsli. Det som jeg husker fra denne dagen, og som brente seg fast i minnet, er at de fleste av dem ikke hadde bare «trasiga skor», mange hadde slett ingen sko på føttene. Det var kald vinter og jeg kunne se tærne på mange av fangene! Føttene var tullet inn i kluter som mest lignet sekkestrie. Jeg følte det var godt da mor ga meg og de to eldre søsknene mine noen små brød hun hadde bakt, og som vi kunne gi til de utsulta og forfrosne fangene. Jeg husker også at den tyske vakta med den nesten fotside frakken og med schmeisseren over skuldra, gikk et stykke unna, snudde ryggen til oss og lot som interessen var fanget av noe helt annet enn oss og fangene da vi ga fra oss brødene.

Reidun Lorentsen fortalte at da fangene kom og etablerte seg på Østlund, hang det et ferskt kuskinn over ei stang ute ved fjøset. Dette blei tatt, kutta opp og fortært rått.

Johan J. Stenvold hadde revegård på Stenberg. En gang hadde han pelsa noen dyr, skrottene la han midlertidig i snøen utafor revegården. Dagen etter oppdaga han at russerfangene som brøyta veien, hadde vært bortom og tatt med seg skrottene.

Folk i Dividalen forsøkte på forsiktig vis å bøte på noe av den nøden de så her. Flere satte ut kokte poteter i pose ved veikanten når de så brøytemannskapet nærme seg. Reidun fortalte at de hadde to små tønner med salta uer denne vinteren. Den ene av disse gikk i løpet av vinteren til russerfangene. Hun husket også at de på Høgstadgård fikk sendt ei kasse med lester, strikka til russerfangene av kvinnene på Uleberg og Sørgård. Ungene Reidun og Asbjørn var de som kunne dele ut den slags. For voksne «ansvarlige» mennesker var det «am strengsten verboten» å vise barmhjertighet på den måten. Direkte fysisk mishandling av fangene har vi ikke klare vitnemål om. Man hørte at fanger var blitt prylt. Karl Grønnli har et minne fra veien nedenfor dem der en av fangene i et følge var i ferd med å segne om, han greide ikke å holde følge med de andre. Straks var ei vakt på ham, dytta kraftig til ham med geværkolben og tvang ham fram til de andre igjen.

Mer å lese

Bildegalleri

Del av endevegg i fangebrakke
Beskrivelse:
Leiren i Høgskarhus bestod av 4 avlange brakker med plass til 33 fanger i hver, altså 132 fanger i alt. To av brakkene var rundt 14 meter lang, de to andre brakkene henholdsvis 13 og 11 meter lange. Alle brakkene var ca 5 meter brede.