Møte i skogen
19. November 1944. Tekst: Arne Lyngås

Det va en novembersøndag
mørk og gråkald og sur,
e møtte en kar borti skogen
da e gikk meg en tur.

Han va skjegget og lortet og fillet
og bar på en striesekk,
og da han først fikk sjå meg
han prøvde å stikke seg vekk.

Men stansa, førsiktig han smilte
da e sa «kamerat»,
han gapte og pekte på kjeften
og sa «brot», han ba om mat.

I ei berghøle innst inni Djupdal`n
fann vi et skjulested,
e sprang hem en tur og kom opp att
og brød og fisk tok e med.

Vi satt attme bålet og prata
gebrokkent på fiendens språk,
og redd det va vi nok begge
vi visste det kunne bli bråk.

I en landsby i Ukraina
hadde han hatt sitt hem
og «eine skjøne medkjen,
svai kinder», Gud hjelpe dem.

I hass gråbrune auer
såg e ei sorg så stor,
all krigens vonde ulykke
og lidelse på vår jord.

Da vi skiltes den kvellen i skogen
han sa «Dan =ke skjøn, tovaritsj»¹⁾
slo korstegnet framfør seg
og kviskra «Jesos Krist».

¹⁾tovaritsj = reisekamerat, brukt av sosialistiske russere

Kjære lærer

Jeg er overlevende fra en konsentrasjonsleir.
Jeg så det som intet menneske burde være vitne til:
Gasskamre bygd av dyktige ingeniører.
Barn gasset i hjel av velutdannete leger.
Spedbarn drept av erfarne sykepleiersker.
Kvinner og deres babyer skutt og brent av mennesker
med eksamener fra gymnas og universitet.
Jeg er blitt mistenksom til utdannelse.
Min bønn er: Hjelp elevene dine til å bli menneskelige.
Ditt arbeid må aldri produsere lærde monstre, dyktige
psykopater, velutdannete Eichmanner.
Lesing, skriving og regning er viktig bare hvis det tjener til å
gjøre våre barn mer menneskelige

(Facing History and Overselves.
Holocaust and Human Behaviour Resource Book.
Stockholm 1999)

Last Night I Had the Strangest Dream
Amerikansk fredssang fra 1950 med melodi og tekst av Ed McCurdy

Last night I had the strangest dream
I ever dreamed before
I dreamed the world had all agreed
To put an end to war
I dreamed I saw a mighty room
The room was filled with men
And the paper they were signing said
They'd never fight again
And when the papers all were signed
And a million copies made
They all joined hands and bowed their heads
And grateful prayers were prayed
And the people in the streets below
Were dancing round and round
And guns and swords and uniforms
Were scattered on the ground
Last night I had the strangest dream
I ever dreamed before
I dreamed the world had all agreed
To put an end to war

Herr President

Tekst: Boris Vian "Le Deserteur" fra 1953
Oversatt til norsk av Andre Bjerke

Herr President, jeg skrev et brev jeg nu vil sende,
og får De tid, kan hende. De leser dette brev.
For jeg har mottatt selv, et brev fra militæret,
som sier jeg skal være ved fronten onsdag kveld.
Men jeg ble ikke sendt til jorden for å drepe,
så meg kan ingen slepe i krig, herr President!
Beklager hvis det gjør Dem sint å lese dette.
Nu har De altså sett det: Jeg vil bli desertør.
I krigen har jeg selv sett far og brødre falle,
og selv forlot jeg alle de små som gråt farvel.
Min mor fant hvilested hvor ingen sprenggranater
og syngende soldater forstyrrer hennes fred.
De årene jeg satt som fange, tok de fra meg,
den kvinnen livet ga meg, mitt hjerte har de tatt!
I morgen tidlig går jeg ut av huset førenn
det gryr, og stenger døren mot livets døde år.

Som tigger vil jeg gå på veiene i riket,
og der vil jeg predike for store og små:
Si nei til dette hat som krigens lov vil fordre!
Nekt blankt å lystre ordre! Bli aldri mer soldat!
Herr President, om blod har De nu talt for meget,
De bør gi Deres eget for slik aposteltro!
Men tar De meg, så meld til hæren at jeg bare
kan skytes – uten fare. Jeg skyte ikke selv.

Det sner litt,
urolige skyer seiler deroppe
i det nattmørke himmelrommet.
Det er fred i naturen.
Den sover sin lange vintersøvn,
og venter og lengter mot sol og vår.
Vi venter på våren,
og lengter mot fred,
fred på jorden.

Står nett no og ser et mennesketog gå forbi,
ikke taktfaste, seiersbevisste soldater,
nei, et trøsteløst tog av krigsfanger.
I det nattgråe lys
så de ut som underjordiske
i sine kofteklær
og med interesseløs gang.
De er kanskje på vei til sitt nattherberge,
der skal de legge seg ned
og lengte
etter sin heim
og sine kjære
i sitt fedreland.
Vi lengter etter fred,
må ikke disse gjøre det?

Den slaveskare av fanger,
av alle nasjoner
i alle land
krigens offerlam.
De som ikke blei knust i forreste linjer,
nei, langsomt pint og ofret
på dette meiningslause alter
for erobringslystens demon.

I store flokker,
uensartet i lærdom og levevis
knuges de sammen til en eneste masse,
utstyrt med lite klær,
lite og dårlig framstillet mat,
med usunn luft
og uinteresserte fangevoktere
og ditto arbeid.
Alt dette tærer på motet.
Og håpet det minker når årene går
og livskraften drepes
av tommelskruens langsomme trykk.
Å, dette sug etter mat og frihet
får dem ofte til å glemme den vokter
som krigen gav mulighet
til å mette sin slumrende mordlyst.

En som i fredens dager
fikk fengslets jern
om sin morderhånd,
men krigen gir han hederstegnet.
Så er det slutt.
Etter tidelangt slit i savn og tærende lengt,
ligger han der,
til skrekk for de andre slaver
som andre dager
fryser i hjel,
og sammen blir slept
til ei kistelaus grav i fremmed jord.

Eg fulgte ved et skjebnens lune
et slikt tog et stykke på vei.
Glemmer aldri den gravferd,
uten klokkeklang
og uten sorg
av de rette sørgende.
Glemmer aldri den skittengråe foten
som stakk fram fra kofta og treskråpene
og papirsekkene.
Tenk det skulle skjule deres siste ferd,
det siste stykke vei her på jord.
Eg fulgte kun så langt eg hadde tenkt meg.

I tankene kan vi følge videre med,
og synge en sang
ved deres felles grav.

Du rette sørgende,
er du en søster eller bror,
far eller mor.
Kanskje hans lille datter,
kanskje hans kjære viv.
Lytt og nynn med,
alle dere
som ikke fikk stå ved deres kjære grav,
og synge deres sorger ut.
Lytt over hav og øde vidder.
Lytt du sørgende sjel.
Der synges ved din kjæres grav,
her under heiens skygge.

Fra diktsamlinga Heimbygda mi av Ole Solvang
Utgitt av Sørreisa historielag i 2016

Where have all the flowers gone?

Where have all the flowers gone, long time passing?
Where have all the flowers gone, long time ago?
Where have all the flowers gone?
Girls have picked them, every one!
When will they ever learn, when will they ever learn?

Where have all the young girls gone, long time passing?
Where have all the young girls gone, long time ago?
Where have all the young girls gone?
Gone for husbands every one!
When will they ever learn, when will they ever learn?

Where have all the husbands gone, long time passing?
Where have all the husbands gone, long time ago?
Where have all the husbands gone?
Gone to soldiers, every one!
Oh, when will they ever learn, when will they ever learn?

Where have all the soldiers gone, long time passing?
Where have all the soldiers gone, a long time ago?
Where have all the soldiers gone?
Gone to graveyards every one!
Oh, when will they ever learn, oh when will they ever learn?

Where have all the graveyards gone, long time passing?
Where have all the graveyards gone, long time ago?
Where have all the graveyards gone?
Gone to flowers, every one!
When will they ever learn, oh when will they ever learn?

Låtskrivere: 1-3 vers i 1955 Peter Seeger (f. 03.05.1919 - d. 28.01.2014)
4-5 vers i 1960 Joe Hickerson

Inspirert av romanen Stille flyter Don av den russiske forfatteren Mikhail Sjolokhov (f.24.05.1905-d. 21.02.1984)